torsdag 4. mars 2010

Smart å tenke seg om?

Barneombud Reidar Hjermann vil ha mer kontroll med trossamfunn som driver religiøs opplæring av barn. Bakgrunnen er at barneombudet mener det også er kristne samfunn som utøver religiøs tvang overfor barn og unge. Dette vekker sterke reaksjoner hos kristne som føler seg tråkket på.
Er det ikke opp til oss hvordan vi tar imot dette utspillet? Er det å sette alle piggene ut nødvendigvis det beste? Behøver vi å la oss skjære over en kam?
Kan vi kategorisk avvise at det i enkelte kristne miljøer skjer ting som krenker barns integritet? Selvsagt kan vi ikke det. Betyr det dermed at dette skjer overalt? Selvsagt gjør det ikke det.
Dersom vi gir andre definisjonsmakten, har vi et problem. Det gjør vi dersom vi lar oss lokke ut i ensidig forsvar og usakligheter. Vi føler oss mistenkeliggjort, og oppfører oss som det er god grunn til det. Der barn krenkes, det være seg fysisk eller psykisk, i kristendommens navn eller ikke, skal det avdekkes og settes en stopper for. Dette har barneombudet helt rett i.
Hva om vi bruker anledningen til å gå i dialog om hvordan vi kan ivareta barns rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet jf. FNs Barnekonvensjon? Barn og unge har rett til et åndelig liv,og denne retten bør vi kjempe for. Det gjør vi ikke ved å se gjennom fingrene med at enkelte former for trospåvirkning i noen kretser kan ha uheldige og til dels skadelige konsekvenser. På den måten gjør vi mer skade enn gagn, noe som neppe kan være smart?

Inger Bakken

onsdag 3. mars 2010

Evaluering



Hvis du er glad i målinger
så kan du måle neser
den er litt lang på svenskene
og kort på en kineser.

Men vil du prøve målinger
på gleden i et sinn
så får du ikke gjort det
for du slipper ikke inn.

Du kan nok komme uten mål
for det kan hjertet tåle
men når du slik har bedt deg inn
så kan du ikke måle.

Skrevet av Hilchen Sommerschild fra diktsamlingen "Såre sinn", 1999.
(Hilchen Sommerschild var vår første professor i barnepsykiatri.)

mandag 1. mars 2010

Lærerglede!



Vi har hørt det mange ganger. Vi vet det fra store forskningsrapporter. Men få kan begeistre og formidle denne gamle” sannheten” så sterkt som forfatter og mangeårig lærer ved Nansenskolen, Inge Eidsvåg:"Forskjellen på den gode og den dårlige skolen er læreren."

På en gjesteforelesning ved Universitetet i Agder nylig, siterer Eidsvåg jærbuen og europeeren Arne Garborg: ”Det hjelper korkje timeplaner elder instrukser elder nokon ting; det som gjer skulen til det han er, det er læraren”. Så er det sagt og skrevet side opp og side ned om den gode lærer. Hva er den viktigste faktor ? ”At læreren går til sitt arbeide med glede”. Slik uttrykker Jens Bjørneboe det i sitt essay om den gode lærer.

Hvordan forøker vi summen av arbeidsglede hos norske lærere i dag? Svaret er pedagogisk frihet! Jeg har arbeidet mange år i skolen og stiller meg ofte spørsmålet: Hvorfor ble jeg lærer? I bunn ligger et ønske og forventing om å være ekte og nær i de mange møter med barn og unge. Stimulere til lærelyst, undring og nysgjerrighet. Formidle kunnskap, forme holdninger og øve ferdigheter. En lærers yrke minner mest om en kunstners: hele veien er det møter mellom mennesker.

Hva er lærerhverdagen i dag fylt av? Avkrysningsskjemaer, rundskriv og rapportskriving … En ung engasjert lærer sukket: ”Jeg bruker all min tid på disse skjemaene. Når skal jeg få tid til dette møtet?”

Det er i dette landskapet vi skal arbeide. Vi skal inn, være nær mennesker i vokster. Og da er det mye som ikke kan måles!! Og det skumle med måling er at den aldri stopper. Der tilliten mangler, blir det stadig mer kontroll.….
Eidsvågs råd til unge lærerstudenter: ”Vær deg selv! Prøv ikke å kopiere andre! Finn din egen ”lærerstemme”. Da blir du en god lærer”. Enhver pedagogikk fungerer om der er overbevisning og konsekvens. Reflekter over hvem du er, hva du står for.
Du kan være den som betydde mest for den eleven du var lærer for!

Torhild Roland Vetvik