Kristin Halvorsen følger sjefen. Slik skal det være. I nyttårstalen forkynte statsministeren, at det er humankapitalen som er vår største ressurs. Derfor benytter hun nå en hver anledning til å understreke at hun som kunnskapsminister faktisk har større makt og innflytelse enn hun hadde som finansminster. Fortsatt gjenstår det å se om hun er i stand til å bruke sin politiske makt på en måte som tjener skolen og elevene. Det tar tid å rette opp skoleskuta. Allerede nå kan vi likevel slå fast, at hun har lykkes på ett punkt. Hun har skapt en renessanse for kenguruskolen. Det mest typiske ved den er, i følge Tom Tiller som beskrev den treffende for 20 år siden, at den spretter hit og dit. Den hopper i takt med skiftende vinder og mer eller mindre velbegrunnende ønsker og krav. Ingen kan si hvor den lander. Akkurat nå tilkjennegir Kristin Halvorsen en sterk tro på den kule skolen. Hun lokker og frir til så vel foreldre som elever. Begge parter har mye å glede seg til, forsikrer hun.
Kunnskapsminsiteren kan berolige bekymrede foreldre med, at når leksehjelpsordningen på SFO kommer på plass, kan de senke skuldrene for godt. Da vil hjemmelekser være en saga blott, og som foreldre trenger de ikke lenger å ha dårlig samvittighet fordi de ikke følger opp sine håpefulle. Lekser kan faktisk være en vederstyggelighet, framholder hun. I likhet med sine partifeller, frykter hun, at de i mange tilfeller kan medvirke til å øke de sosiale forskjellene i skolen. En leksefri skole kan således bidra til at mer enn én drøm blir til virkelighet.
Når sant skal sies er det er veldig vanskelig å beregne verdien av hjemmelekser. Den avhenger helt og holdent av hvordan de blir brukt som et pedagogisk virkemiddel. Den populære påstanden om at lærerdyktighet kan måles ut fra hvor mye lekser læreren gir, har imidlertid ingen empirisk støtte. På den annen side er hjemmelekser et godt middel til å lære elevene til å ta ansvar.
Kristin Halvorsen lover elevene en kulere skole. Det er særlig elevene i ungdomsskolen som er gjenstand for kunnskapsministerens frieri denne gangen. Heretter skal de få lov til å boltre seg med alt det som de opplever som kult: spill og lek på egne PC’er, blogging, Facebook og fritt valg på Spotify. Dersom frafallet i den videregående skolen skal reduseres, må de skoletrøtte elever fanges opp lenge før de kommer så langt, hevder hun. At mange elever kan ha gått lei av det kule, lenge før de kommer opp i ungdomssskolen, synes ikke å bekymre henne nevneverdig. Hun burde være kjent med, at mange elever faktisk lengter etter et rom hvor de kan puste fritt og tenke fritt. I utgangspunktet var klasserommet ment som et frirom for tenkning og refleksjon. Det er beklageligvis lenge siden. I dag har storsamfunnets og mediesamfunnets konformitetspress for lengst lagt en demper på den frie dialogen i
klasserommet.
Etter min oppfatning bør Kristin Halvorsen snarest skrinlegge planene om å skape en kulere skole! Skoleforskningen viser klart og tydelig at det store flertallet av elevene ønsker at skoleøpet, som er på ufattelige 17 000 timer, skal være noe mer enn en tilfeldig happening. Elevene ønsker seg lærere som tar jobben på alvor - lærere som bryr seg og slike som er villige til å lytte til hva elevene har på hjertet. Mange har faktisk en drøm om å lære for livet. Det er når denne blir knust, at elevene melder seg ut og lar kjedsomheten styre skolehverdagen.
Det beklagelige i dagens situasjon er at det ikke er mulig å peke på klare alternativer til kunnskapsministerens kenguruskole. Høyre gjør et desparat forsøk på å friste med pengepremier til de skolene som klatrer til topps på rankinglistene. Partiet vil fordele 75 millioner på to til tre kommuner eller fylkeskommuner, med håp om at dette kan motivere andre til økt innsats. Erfaringene viser imidlertid med all tydelighet at penger ikke er noen garanti for kvalitet på arbeidet i skolen. Det er verdiene i det mellommenneskelige samspillet i skolesamfunnet som gjør den store forskjellen. Å dyrke fram bærekraftige verdier i skolen forutsetter verdibevisste lærere som er klar over sitt ansvar både som kunnskapsformidlere og oppdragere. De lokkes ikke fram med bruk av kunstige insentiver – heldigvis!
Det beste kunnskapsministeren nå kan gjøre, hvis hun virkelig vil bruke sin makt til beste for skolen og elevene, er å børste støvet av de nyss vedtatte formålsparagrafene og så be om kvalifisert hjelp til å se hvilke føringer og forpliktelser som ligger i disse. Da slipper hun å hoppe hvileløst omkring etter nye påfunn!
Trygve Bergem
