Kenguruskolens renessanse

Kristin Halvorsen følger sjefen. Slik skal det være. I nyttårstalen forkynte statsministeren, at det er humankapitalen som er vår største ressurs. Derfor benytter hun nå en hver anledning til å understreke at hun som kunnskapsminister faktisk har større makt og innflytelse enn hun hadde som finansminster. Fortsatt gjenstår det å se om hun er i stand til å bruke sin politiske makt på en måte som tjener skolen og elevene. Det tar tid å rette opp skoleskuta. Allerede nå kan vi likevel slå fast, at hun har lykkes på ett punkt. Hun har skapt en renessanse for kenguruskolen. Det mest typiske ved den er, i følge Tom Tiller som beskrev den treffende for 20 år siden, at den spretter hit og dit. Den hopper i takt med skiftende vinder og mer eller mindre velbegrunnende ønsker og krav. Ingen kan si hvor den lander. Akkurat nå tilkjennegir Kristin Halvorsen en sterk tro på den kule skolen. Hun lokker og frir til så vel foreldre som elever. Begge parter har mye å glede seg til, forsikrer hun.

Kunnskapsminsiteren kan berolige bekymrede foreldre med, at når leksehjelpsordningen på SFO kommer på plass, kan de senke skuldrene for godt. Da vil hjemmelekser være en saga blott, og som foreldre trenger de ikke lenger å ha dårlig samvittighet fordi de ikke følger opp sine håpefulle. Lekser kan faktisk være en vederstyggelighet, framholder hun. I likhet med sine partifeller, frykter hun, at de i mange tilfeller kan medvirke til å øke de sosiale forskjellene i skolen. En leksefri skole kan således bidra til at mer enn én drøm blir til virkelighet.

Når sant skal sies er det er veldig vanskelig å beregne verdien av hjemmelekser. Den avhenger helt og holdent av hvordan de blir brukt som et pedagogisk virkemiddel. Den populære påstanden om at lærerdyktighet kan måles ut fra hvor mye lekser læreren gir, har imidlertid ingen empirisk støtte. På den annen side er hjemmelekser et godt middel til å lære elevene til å ta ansvar.

Kristin Halvorsen lover elevene en kulere skole. Det er særlig elevene i ungdomsskolen som er gjenstand for kunnskapsministerens frieri denne gangen. Heretter skal de få lov til å boltre seg med alt det som de opplever som kult: spill og lek på egne PC’er, blogging, Facebook og fritt valg på Spotify. Dersom frafallet i den videregående skolen skal reduseres, må de skoletrøtte elever fanges opp lenge før de kommer så langt, hevder hun. At mange elever kan ha gått lei av det kule, lenge før de kommer opp i ungdomssskolen, synes ikke å bekymre henne nevneverdig. Hun burde være kjent med, at mange elever faktisk lengter etter et rom hvor de kan puste fritt og tenke fritt. I utgangspunktet var klasserommet ment som et frirom for tenkning og refleksjon. Det er beklageligvis lenge siden. I dag har storsamfunnets og mediesamfunnets konformitetspress for lengst lagt en demper på den frie dialogen i
klasserommet.

Etter min oppfatning bør Kristin Halvorsen snarest skrinlegge planene om å skape en kulere skole! Skoleforskningen viser klart og tydelig at det store flertallet av elevene ønsker at skoleøpet, som er på ufattelige 17 000 timer, skal være noe mer enn en tilfeldig happening. Elevene ønsker seg lærere som tar jobben på alvor - lærere som bryr seg og slike som er villige til å lytte til hva elevene har på hjertet. Mange har faktisk en drøm om å lære for livet. Det er når denne blir knust, at elevene melder seg ut og lar kjedsomheten styre skolehverdagen.

Det beklagelige i dagens situasjon er at det ikke er mulig å peke på klare alternativer til kunnskapsministerens kenguruskole. Høyre gjør et desparat forsøk på å friste med pengepremier til de skolene som klatrer til topps på rankinglistene. Partiet vil fordele 75 millioner på to til tre kommuner eller fylkeskommuner, med håp om at dette kan motivere andre til økt innsats. Erfaringene viser imidlertid med all tydelighet at penger ikke er noen garanti for kvalitet på arbeidet i skolen. Det er verdiene i det mellommenneskelige samspillet i skolesamfunnet som gjør den store forskjellen. Å dyrke fram bærekraftige verdier i skolen forutsetter verdibevisste lærere som er klar over sitt ansvar både som kunnskapsformidlere og oppdragere. De lokkes ikke fram med bruk av kunstige insentiver – heldigvis!

Det beste kunnskapsministeren nå kan gjøre, hvis hun virkelig vil bruke sin makt til beste for skolen og elevene, er å børste støvet av de nyss vedtatte formålsparagrafene og så be om kvalifisert hjelp til å se hvilke føringer og forpliktelser som ligger i disse. Da slipper hun å hoppe hvileløst omkring etter nye påfunn!

Trygve Bergem

Årets lærer?

Slipp elevene løs!

Det er ikke lett å fornye skolen. Enda vanskeligere er det å forbedre den. Det er den lærdom vi kan trekke etter de mange reformer som har vært gjennomført i løpet av de siste 25 årene. Ingen vet nøyaktig hvor mange det dreier seg om. Derimot er det enighet om en ting: Anklagene mot skolen og dens lærere er ikke færre i dag enn hva de var før reformiveren tok helt av.
Er skolen fradømt enhver mulighet til å lykkes?

Kan noe av forklaringen på dens høyst betingede suksess ligge i en innebygd motstand mot forandring? Mye kan kan beklageligvis tyde på det, selv om lærerne som yrkesgruppe heldigvis har vært svært tilpasningsdyktige!

Denne uken er det blitt kjent at skolebyråden i Bergen har initiativ til å kåre ”årets lærer”. Han
sier at hensikten er å fremheve læreryrket og trekke fram i lyset alt det skolens slitere gjør til beste for samfunnet og andres barn. Det er på høy tid, vil mange si! Men nei, dette vil ikke organisasjonslederne vite noe av. Det er i alle fall uhørt at elevene skal medvirke til kåringen, hevder de. Dette har vi ingen tradisjon for i vår skole. Det er sant, men det har de i mange andre land. Hvilke virkninger lærervurderinger har, vet vi ikke så mye om, men det er i alle fall ikke dokumentert negative virkninger av at lærerne blir fulgt med oppmerksomhet, og at de får anerkjennelse for det de gjør! Som andre yrkesutøvere reagerer lærerne positivt på at noen bryr seg om det de gjør. Bortsett fra det store flertallet av foreldre som gjennomgående er godt fornøyd med de lærerne barna deres har, er det ikke mange som gjør det.

Er det uhørt at elevene kan få si sin mening om lærerne? Egentlig ikke. Hvem som helst kan i dag trille terninger og si sin mening om det meste. Terningkastene har etter hvert fått en betydelig innflytelse på opinionen. Det er ingen som spør om de som triller har kvalifikasjoner til å vurdere verken statsråder, stortingspolitikere, skuespillere, forfattere, eller hvem det nå kan være som blir vurdert ved terningkast. Alle vet at elvene til alle tider har hatt sterke og klare meninger om sine lærere. Gjennom den årlige ”Elevundersøkelsen” som Kunnskapsdepartementet har tatt initiativet til, blir de nå bedt om å skrive dem ned. Lederen for Norsk skoleledereforbund, Per Moland, vil likevel ha seg frabedt at skolens lærere skal bli gjenstand for elevenes ukvalifiserte synsing. Han får tilsynelatende massiv støtte fra hele lederbenken – og spillerne med - uvisst av hvilken grunn.

Elevene er like fullt meget godt kvlifiserte til å delta i vurderingen av sine lærere. Gjennom et skoleløp som strekker seg over ufattelige 17 000 timer samler de daglig erfaringer om sitt samspill med lærerne. De er tidlig i stand til å peke ut de som er flinke til å lære fra seg, og de som ikke er det. Elevene utvikler begrunnede oppfatninger av hvem som duger og hvem som ikke duger – av hvem som bryr seg og hvem som ikke bryr seg. Skolelederne burde være de første til å innrømme at elevene i realiteten representerer en kjemperessurs for de som ønsker å vite hva deres lærere er gode for.

Skolebyråden fortjener all mulig honør for sitt forslag, som sikkert kan og bør finpusses. Slipp elevene løs og la dem medvirke til å hente fram alle de som kan være kandidater til prisen som årets lærer!

Lærerne fortjener faktisk mange priser.

Trygve Bergem
(Bestefar med 10 barnebarn)