KPF-bloggen

Krampetrekninger i barnehagen?

2010-05-30T14:19:00.000-07:00

KPF synes det er noe krampaktig over ”homoeventyr i barnehagen” slik Vårt Land har rapportert om de siste dagene. Dette smaker for mye av homokamp på de voksnes premisser.

Vi hører fortellinger fra barnehager der barn har to mammaer, og det går helt fint. Der snakkes dette om på en naturlig og grei måte. Barn forholder seg til ulike samlivsformer forbausende naturlig. Utfordringen for den gode ,trygge voksne er å være i dialogen, fange opp spørsmål og våge de vanskelige samtalene med barna. Det er her utfordringen ligger, enten det handler om samlivsformer, skilsmisser eller andre ”tunge ting”.

KPF har tillit til at førskolepedagogene ser barnet og fanger opp det som rører seg. Den daglige dialogen og kontakten med foreldrene er kjempeviktig!

La det være sagt: Vi mener selvsagt ikke at det skal forties at barn lever i ulike familieforhold i Norge i dag. Vårt poeng er at dette settes inn i en naturlig sammenheng. Vi oppmuntrer både foreldre og pedagoger til å våge å være nær i alle slags samtaler, også de vanskelige!

Inger Bakken

Daglig leder i Kristent Pedagogisk Forum, KPF

Smart å tenke seg om?

2010-03-04T07:14:00.000-08:00

Barneombud Reidar Hjermann vil ha mer kontroll med trossamfunn som driver religiøs opplæring av barn. Bakgrunnen er at barneombudet mener det også er kristne samfunn som utøver religiøs tvang overfor barn og unge. Dette vekker sterke reaksjoner hos kristne som føler seg tråkket på.
Er det ikke opp til oss hvordan vi tar imot dette utspillet? Er det å sette alle piggene ut nødvendigvis det beste? Behøver vi å la oss skjære over en kam?
Kan vi kategorisk avvise at det i enkelte kristne miljøer skjer ting som krenker barns integritet? Selvsagt kan vi ikke det. Betyr det dermed at dette skjer overalt? Selvsagt gjør det ikke det.
Dersom vi gir andre definisjonsmakten, har vi et problem. Det gjør vi dersom vi lar oss lokke ut i ensidig forsvar og usakligheter. Vi føler oss mistenkeliggjort, og oppfører oss som det er god grunn til det. Der barn krenkes, det være seg fysisk eller psykisk, i kristendommens navn eller ikke, skal det avdekkes og settes en stopper for. Dette har barneombudet helt rett i.
Hva om vi bruker anledningen til å gå i dialog om hvordan vi kan ivareta barns rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet jf. FNs Barnekonvensjon? Barn og unge har rett til et åndelig liv,og denne retten bør vi kjempe for. Det gjør vi ikke ved å se gjennom fingrene med at enkelte former for trospåvirkning i noen kretser kan ha uheldige og til dels skadelige konsekvenser. På den måten gjør vi mer skade enn gagn, noe som neppe kan være smart?

Inger Bakken

Evaluering

2010-03-03T01:06:00.000-08:00

Hvis du er glad i målinger
så kan du måle neser
den er litt lang på svenskene
og kort på en kineser.

Men vil du prøve målinger
på gleden i et sinn
så får du ikke gjort det
for du slipper ikke inn.

Du kan nok komme uten mål
for det kan hjertet tåle
men når du slik har bedt deg inn
så kan du ikke måle.

Skrevet av Hilchen Sommerschild fra diktsamlingen "Såre sinn", 1999.
(Hilchen Sommerschild var vår første professor i barnepsykiatri.)

Lærerglede!

2010-03-01T06:23:00.000-08:00

Vi har hørt det mange ganger. Vi vet det fra store forskningsrapporter. Men få kan begeistre og formidle denne gamle” sannheten” så sterkt som forfatter og mangeårig lærer ved Nansenskolen, Inge Eidsvåg:"Forskjellen på den gode og den dårlige skolen er læreren."

På en gjesteforelesning ved Universitetet i Agder nylig, siterer Eidsvåg jærbuen og europeeren Arne Garborg: ”Det hjelper korkje timeplaner elder instrukser elder nokon ting; det som gjer skulen til det han er, det er læraren”. Så er det sagt og skrevet side opp og side ned om den gode lærer. Hva er den viktigste faktor ? ”At læreren går til sitt arbeide med glede”. Slik uttrykker Jens Bjørneboe det i sitt essay om den gode lærer.

Hvordan forøker vi summen av arbeidsglede hos norske lærere i dag? Svaret er pedagogisk frihet! Jeg har arbeidet mange år i skolen og stiller meg ofte spørsmålet: Hvorfor ble jeg lærer? I bunn ligger et ønske og forventing om å være ekte og nær i de mange møter med barn og unge. Stimulere til lærelyst, undring og nysgjerrighet. Formidle kunnskap, forme holdninger og øve ferdigheter. En lærers yrke minner mest om en kunstners: hele veien er det møter mellom mennesker.

Hva er lærerhverdagen i dag fylt av? Avkrysningsskjemaer, rundskriv og rapportskriving … En ung engasjert lærer sukket: ”Jeg bruker all min tid på disse skjemaene. Når skal jeg få tid til dette møtet?”

Det er i dette landskapet vi skal arbeide. Vi skal inn, være nær mennesker i vokster. Og da er det mye som ikke kan måles!! Og det skumle med måling er at den aldri stopper. Der tilliten mangler, blir det stadig mer kontroll.….
Eidsvågs råd til unge lærerstudenter: ”Vær deg selv! Prøv ikke å kopiere andre! Finn din egen ”lærerstemme”. Da blir du en god lærer”. Enhver pedagogikk fungerer om der er overbevisning og konsekvens. Reflekter over hvem du er, hva du står for.
Du kan være den som betydde mest for den eleven du var lærer for!

Torhild Roland Vetvik

Kenguruskolens renessanse

2010-02-19T06:12:00.000-08:00

Kristin Halvorsen følger sjefen. Slik skal det være. I nyttårstalen forkynte statsministeren, at det er humankapitalen som er vår største ressurs. Derfor benytter hun nå en hver anledning til å understreke at hun som kunnskapsminister faktisk har større makt og innflytelse enn hun hadde som finansminster. Fortsatt gjenstår det å se om hun er i stand til å bruke sin politiske makt på en måte som tjener skolen og elevene. Det tar tid å rette opp skoleskuta. Allerede nå kan vi likevel slå fast, at hun har lykkes på ett punkt. Hun har skapt en renessanse for kenguruskolen. Det mest typiske ved den er, i følge Tom Tiller som beskrev den treffende for 20 år siden, at den spretter hit og dit. Den hopper i takt med skiftende vinder og mer eller mindre velbegrunnende ønsker og krav. Ingen kan si hvor den lander. Akkurat nå tilkjennegir Kristin Halvorsen en sterk tro på den kule skolen. Hun lokker og frir til så vel foreldre som elever. Begge parter har mye å glede seg til, forsikrer hun.

Kunnskapsminsiteren kan berolige bekymrede foreldre med, at når leksehjelpsordningen på SFO kommer på plass, kan de senke skuldrene for godt. Da vil hjemmelekser være en saga blott, og som foreldre trenger de ikke lenger å ha dårlig samvittighet fordi de ikke følger opp sine håpefulle. Lekser kan faktisk være en vederstyggelighet, framholder hun. I likhet med sine partifeller, frykter hun, at de i mange tilfeller kan medvirke til å øke de sosiale forskjellene i skolen. En leksefri skole kan således bidra til at mer enn én drøm blir til virkelighet.

Når sant skal sies er det er veldig vanskelig å beregne verdien av hjemmelekser. Den avhenger helt og holdent av hvordan de blir brukt som et pedagogisk virkemiddel. Den populære påstanden om at lærerdyktighet kan måles ut fra hvor mye lekser læreren gir, har imidlertid ingen empirisk støtte. På den annen side er hjemmelekser et godt middel til å lære elevene til å ta ansvar.

Kristin Halvorsen lover elevene en kulere skole. Det er særlig elevene i ungdomsskolen som er gjenstand for kunnskapsministerens frieri denne gangen. Heretter skal de få lov til å boltre seg med alt det som de opplever som kult: spill og lek på egne PC’er, blogging, Facebook og fritt valg på Spotify. Dersom frafallet i den videregående skolen skal reduseres, må de skoletrøtte elever fanges opp lenge før de kommer så langt, hevder hun. At mange elever kan ha gått lei av det kule, lenge før de kommer opp i ungdomssskolen, synes ikke å bekymre henne nevneverdig. Hun burde være kjent med, at mange elever faktisk lengter etter et rom hvor de kan puste fritt og tenke fritt. I utgangspunktet var klasserommet ment som et frirom for tenkning og refleksjon. Det er beklageligvis lenge siden. I dag har storsamfunnets og mediesamfunnets konformitetspress for lengst lagt en demper på den frie dialogen i
klasserommet.

Etter min oppfatning bør Kristin Halvorsen snarest skrinlegge planene om å skape en kulere skole! Skoleforskningen viser klart og tydelig at det store flertallet av elevene ønsker at skoleøpet, som er på ufattelige 17 000 timer, skal være noe mer enn en tilfeldig happening. Elevene ønsker seg lærere som tar jobben på alvor - lærere som bryr seg og slike som er villige til å lytte til hva elevene har på hjertet. Mange har faktisk en drøm om å lære for livet. Det er når denne blir knust, at elevene melder seg ut og lar kjedsomheten styre skolehverdagen.

Det beklagelige i dagens situasjon er at det ikke er mulig å peke på klare alternativer til kunnskapsministerens kenguruskole. Høyre gjør et desparat forsøk på å friste med pengepremier til de skolene som klatrer til topps på rankinglistene. Partiet vil fordele 75 millioner på to til tre kommuner eller fylkeskommuner, med håp om at dette kan motivere andre til økt innsats. Erfaringene viser imidlertid med all tydelighet at penger ikke er noen garanti for kvalitet på arbeidet i skolen. Det er verdiene i det mellommenneskelige samspillet i skolesamfunnet som gjør den store forskjellen. Å dyrke fram bærekraftige verdier i skolen forutsetter verdibevisste lærere som er klar over sitt ansvar både som kunnskapsformidlere og oppdragere. De lokkes ikke fram med bruk av kunstige insentiver – heldigvis!

Det beste kunnskapsministeren nå kan gjøre, hvis hun virkelig vil bruke sin makt til beste for skolen og elevene, er å børste støvet av de nyss vedtatte formålsparagrafene og så be om kvalifisert hjelp til å se hvilke føringer og forpliktelser som ligger i disse. Da slipper hun å hoppe hvileløst omkring etter nye påfunn!

Trygve Bergem

Se og la deg berøre!

2010-01-24T07:18:00.001-08:00

Fikk lyst til å dele en film med flere/alle. En gripende film på 20 min som handler om de viktige tingene i livet.

Klikk på linken her og vent noen sekunder, så begynner den å spille automatisk.

Anna Berit Føyen

Årets lærer?

2010-01-22T14:30:00.000-08:00

Slipp elevene løs!

Det er ikke lett å fornye skolen. Enda vanskeligere er det å forbedre den. Det er den lærdom vi kan trekke etter de mange reformer som har vært gjennomført i løpet av de siste 25 årene. Ingen vet nøyaktig hvor mange det dreier seg om. Derimot er det enighet om en ting: Anklagene mot skolen og dens lærere er ikke færre i dag enn hva de var før reformiveren tok helt av.
Er skolen fradømt enhver mulighet til å lykkes?

Kan noe av forklaringen på dens høyst betingede suksess ligge i en innebygd motstand mot forandring? Mye kan kan beklageligvis tyde på det, selv om lærerne som yrkesgruppe heldigvis har vært svært tilpasningsdyktige!

Denne uken er det blitt kjent at skolebyråden i Bergen har initiativ til å kåre ”årets lærer”. Han
sier at hensikten er å fremheve læreryrket og trekke fram i lyset alt det skolens slitere gjør til beste for samfunnet og andres barn. Det er på høy tid, vil mange si! Men nei, dette vil ikke organisasjonslederne vite noe av. Det er i alle fall uhørt at elevene skal medvirke til kåringen, hevder de. Dette har vi ingen tradisjon for i vår skole. Det er sant, men det har de i mange andre land. Hvilke virkninger lærervurderinger har, vet vi ikke så mye om, men det er i alle fall ikke dokumentert negative virkninger av at lærerne blir fulgt med oppmerksomhet, og at de får anerkjennelse for det de gjør! Som andre yrkesutøvere reagerer lærerne positivt på at noen bryr seg om det de gjør. Bortsett fra det store flertallet av foreldre som gjennomgående er godt fornøyd med de lærerne barna deres har, er det ikke mange som gjør det.

Er det uhørt at elevene kan få si sin mening om lærerne? Egentlig ikke. Hvem som helst kan i dag trille terninger og si sin mening om det meste. Terningkastene har etter hvert fått en betydelig innflytelse på opinionen. Det er ingen som spør om de som triller har kvalifikasjoner til å vurdere verken statsråder, stortingspolitikere, skuespillere, forfattere, eller hvem det nå kan være som blir vurdert ved terningkast. Alle vet at elvene til alle tider har hatt sterke og klare meninger om sine lærere. Gjennom den årlige ”Elevundersøkelsen” som Kunnskapsdepartementet har tatt initiativet til, blir de nå bedt om å skrive dem ned. Lederen for Norsk skoleledereforbund, Per Moland, vil likevel ha seg frabedt at skolens lærere skal bli gjenstand for elevenes ukvalifiserte synsing. Han får tilsynelatende massiv støtte fra hele lederbenken – og spillerne med - uvisst av hvilken grunn.

Elevene er like fullt meget godt kvlifiserte til å delta i vurderingen av sine lærere. Gjennom et skoleløp som strekker seg over ufattelige 17 000 timer samler de daglig erfaringer om sitt samspill med lærerne. De er tidlig i stand til å peke ut de som er flinke til å lære fra seg, og de som ikke er det. Elevene utvikler begrunnede oppfatninger av hvem som duger og hvem som ikke duger – av hvem som bryr seg og hvem som ikke bryr seg. Skolelederne burde være de første til å innrømme at elevene i realiteten representerer en kjemperessurs for de som ønsker å vite hva deres lærere er gode for.

Skolebyråden fortjener all mulig honør for sitt forslag, som sikkert kan og bør finpusses. Slipp elevene løs og la dem medvirke til å hente fram alle de som kan være kandidater til prisen som årets lærer!

Lærerne fortjener faktisk mange priser.

Trygve Bergem
(Bestefar med 10 barnebarn)

Et større fokus på å gi enn å få?

2009-12-08T13:50:00.000-08:00

Jeg besøkte Praha i helgen og kom midt opp i årets feiring av St. Nikolas, 5. - 6.desember. Dette gjorde inntrykk på meg. Jeg ble nysgjerrig på å vite mer.
Etter å ha lest og googlet litt, forstår jeg at dette er en gammel tradisjon. Mannen Nikolas fra Lilleasia, født ca år 270 e. Kr. er opprinnelsen til denne feiringen. Som rik ung mann ga han bort hele formuen sin til de fattige. Senere ble han biskop i Myra, men Nikolas glemte ikke de fattige, hevdes det. Han var høyt elsket for sin gavmildhet. Kanskje spesielt for sine gaver til de fattige barna. Barnas helgen har han blitt kalt.
Det er mange legender og underfortellinger knyttet til ham. Hva med å lese noen av disse for barna nå i adventstiden? Gode eksempelfortellinger om håp, giverglede og godhet!
Nikolas er av de viktigste helgene innen katolsk og ortodoks tradisjon. I Nederland for eksempel er det en stor Nikolasfeiring. Der er det vanlig at man lager noe godt eller sier noe hyggelig til hverandre på selve St. Nikolasdagen som er 6. desember. Både i skolen og barnehagen forbereder barna seg ved å lage små gaver eller dikt til hverandre.
Vår egen nisse har helt klart en link til Nikolas. Nikolas ga som nevnt, små gaver til fattige barn, og bispedrakten hans var flott og rød. Dette passet godt med vår norske fjøsnisse. Dermed ble Nils ”skapt”. Nikolas ble til Nils, og derav også navnet Nilsmesse.
Nikolas ga til alle uten at han skulle få noe tilbake. For et forbilde! Er ikke dette noe vi trenger å løfte fram nettopp i adventstiden? ”Den største glede vi kan ha, det er å gjøre andre glad”. En gammel, men absolutt ikke uaktuell sannhet. Vi trenger å løfte frem disse verdiene midt i den måneden vi setter forbruksrekorder i landet vårt!
Denne påminnelsen trenger jeg! Jeg slår et slag for St. Nikolas, kanskje vi alle trenger en revitalisering av Nilsmessen?
Anna Berit Føyen

Hva hjelper det med en paragraf som bare står på papiret?

2009-11-24T00:59:00.000-08:00

For et år siden vedtok et enstemmig storting en ny formålsparagraf for barnehage og skole. Veldig bra! Vi var mange som gledet oss! Her står det at skolen fortsatt skal bygge på: ”Grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon”. Blant mange flotte verdier står tilgivelsen. Jeg kan ikke huske at denne verdien er løftet fram i tidligere paragrafer, og jeg synes dette er en kjempeviktig verdi å gi videre til barn og unge!
Men etter dette enstemmige vedtaket har det vært ganske stille. Jeg har ikke hørt noe verken fra statsråd eller departement eller andre instanser om hvordan paragrafen implementeres i barnehage- og skolehverdagen. Jeg tipper at mange skoler så vidt vet at vi har fått en ny paragraf, langt mindre hva den inneholder. Hva er da vitsen å kjempe gjennom en så flott paragraf hvis den ikke får praktisk betydning for elever og barnehagebarn eller ansatte??
Jeg har følgende forslag til vår nye statsråd: La alle skoler og barnehager få paragrafen i glass og ramme på et sted der alle ser den hver dag! La alle ansatte i hver skole og barnehage sette av en dag til skikkelig verdijobbing: Hva konkret betyr denne paragrafen for vår skole og barnehage? Hvordan vil vi sammen realisere de verdier som ligger her? Hvordan kan vi sammen med hjemmene gi barn og unge den beste verdiutrustningen?
For hva hjelper det med en paragraf som bare står på papiret, men ellers ikke får noen praktisk betydning i hverdagen?
Torhild Roland Vetvik

Vi tilbyr kurs

2009-11-18T05:59:00.000-08:00

Kurs for dere som jobber i barnehage eller skole, eller kanskje du er student?
Les våre nettsider for mer informasjon: www.kpf.no

KPF nå også med blogg

2009-11-17T01:56:00.001-08:00